– Norsk base- og atompolitikk har allerede falt, sier Asle Toje

– Norges avhengighet av USA har økt fordi vi i stadig mindre grad er i stand til å forsvare oss selv. Dette gjør at vi ikke bare er avhengige av at amerikanerne vil komme oss til unnsetning; vi er også avhengige av at de vil komme ganske umiddelbart, framholder Asle Toje.

Med dette som startpunkt peker Toje, som er utenrikspolitisk analytiker og nestleder i Nobelkomiteen, på flere følger. Han mener blant annet at det knapt er noe igjen av de selvpålagte begrensningene som Norge la an under den kalde krigen – i sin balansegang mellom avskrekking og beroligelse overfor (Sovjet-)Russland.

– Basepolitikken har allerede røket. Ikke i teorien, men i praksis. Amerikanerne har permanente installasjoner i Norge, noe som er i Norges interesse og Stortinget stiller seg bak. Så da blir spørsmålet: Skal vi bare fortsette å lyve for oss selv og late som at basepolitikken er intakt? For det vil jo alle si på Stortinget, sier Toje.

Han mener også at atompolitikken er en saga blott.

– Nå er tilnærmingen «Don't ask, don't tell»: Når våre allierte kommer på besøk, spør vi ikke om de har atomvåpen med seg og de forteller ikke at de har det. Dette var ikke intensjonen bak base- og atompolitikken. Vi hadde absolutte linjer om at det ikke var lov til å ha med seg atomvåpen til Norge – og at det ikke skulle være utenlandske baser på norsk territorium.

Svekket selvråderett

– Disse to selvpålagte restriksjonene har falt samtidig som det norske forsvaret ikke er kapabelt til å forsvare Norge i det hele tatt. Man må spørre hva stortingsrepresentantene har tenkt når de har vedtatt forsvarsbudsjetter. Vi har da betalt for vårt forhold til USA i form av suverenitet og medbestemmelsesrett. Konsekvensen er at Norge har blitt svekket i spørsmål som direkte griper inn i vår nasjonale interesse, altså vårt forhold til naboen i øst, fortsetter Toje.

Det ovennevnte er hans betraktning rundt et spørsmål som ble løftet av FNI-direktør Iver B. Neumann på Norsk utenrikspolitisk konferanse i Oslo sist uke: Ryker de selvpålagte restriksjonene i bytte for fortsatt interesse fra et USA som ser stadig mer på Kina?

High North News møter også Toje på denne konferansen. Her er han en av mange eksperter på internasjonal politikk som deler sine tanker om hvordan Norge bør manøvrere framover i et nytt internasjonalt landskap. Konferansen i regi av NUPI og Utenriksdepartementet inngår i departementets nye Respons-prosjekt for bred utenrikspolitisk debatt.  

«Postkasse»

Et ledd i Tojes resonnement er at tapt definisjonsmakt vis-à-vis USA ikke bare er noe som gjelder Norge. For også våre europeiske allierte står i et sterkt avhengighetsforhold til Washington D.C. innenfor sikkerhet – noe som igjen gir Europa mindre tyngde i amerikansk utenrikspolitisk utsyn, skisserer Toje.  

– Dette manifesterer seg i noe som har blitt en vanskelig familiehemmelighet i Nato: Amerikanerne konsulterer oss ikke lenger. Og enda verre: De orienterer oss ikke lenger heller.

– Når USA endrer politikk, får vi vite om det gjennom medier som alle andre. Så ender vi opp som traumatiserte barn i en dysfunksjonell familie der vi finner på unnskyldninger for amerikanerne. Vi later som om vi har blitt konsultert når vi i realiteten ikke har blitt det, og forsøker å framstille politikken som ønsket også fra vår side. Men akkurat nå er vi «policy-takers».

I forlengelsen mener Toje at det ikke bare er gjerdestolper i base- og atompolitikken som har løsnet, men også Norges grep rundt relasjonen til Russland.

Nordområdepolitikk i dragsuget

– Norges russlandspolitikk defineres nå i Washington D.C. Vi har ønsket å ha et eget forhold til Russland i nord, men det har vi ikke lenger. Nordområdepolitikken vår har blitt spist opp av amerikanskledet Nato-politikk i lys av Ukraina-krigen. Dette er kinkig for Norge, sier han og fortsetter:   

– Kinkig fordi vi må, med respekt å melde, kunne si at vi forstår russerne bedre enn det amerikanerne gjør. Vi har mer inngående russlandskunnskap – og vår grunnholdning til naboen i øst er at vi kan ha konflikt på noen felt, mens vi kan samarbeide på andre. Altså at vi kan ha et bredspektret forhold til russerne.

Med dette mener ikke Toje at Norge bør føre en uavhengig sanksjonspolitikk eller ikke være godt samkjørt med allierte, men utvide eget blikk og spillerom med hensyn til naboskapet.

– Nå er vi i et slags ‘himmel og helvete-forhold’ der vi plutselig ikke lenger kan gå på ski sammen med russere grunnet Ukraina-krigen – og vår nabo i øst er definert som en fiende som vi er låst i en stedfortrederkrig med. Dette er ikke gunstig for Norge. For Russland kommer fortsatt til å være der, som slik statsministeren og utenriksministeren sier. Vi bør allerede nå begynne å tenke på hvordan vi skal komme tilbake til en normalitet i denne naborelasjonen.

Ærlighet og initiativ

I forlengelsen etterlyser Toje mer ærlighet rundt Norges unnværlighet av USA – og en ny utenrikspolitisk doktrine som tar større høyde for forskjeller mellom norske og alliertes interesser.

– Vi bør kanskje slutte med å lyve for oss selv, og navigere etter hva som er viktig for Norge. Mitt poeng er at nå må norske politikere og innbyggere gjøre seg opp noen tanker om hva som er norske interesser og hvordan vi skal ivareta dem. Eller så må vi bare anta at norske interesser på et eller annet magisk vis blir ivaretatt i Det hvite hus uten at amerikanerne tenker på Norge, for det gjør de ikke. USAs president har ikke fokus på norske interesser i det hele tatt, sier Toje og fortsetter:

– Vi bør avstemme våre forhold til allierte. Dette betyr ikke at vi skal være naive. Vi må gå sammen med våre allierte, men hva om vi kanskje også kan gjøre dem bedre? Kanskje vi kan bidra med vår kunnskap for å sørge for at sanksjonene blir mer treffsikre – og at relasjonen til Russland på en eller annen måte settes på en kjøl slik at den kan fungere hvis og når en fredsavtale inngås. Og hva hvis vi attpåtil setter «the cherry on top of the cake»: Kanskje Norge, den mest erfarne fredsnasjonen i Europa, kan bidra med noe av sin kompetanse i å se på hvordan en fred i Ukraina kan framforhandles?  

Veien til fred

I forlengelsen kommer Toje med sitt svar på spørsmål som statsministeren i sin tale oppfordret til refleksjon rundt: «Hva er Norges interesser? Og hvor kan Norge gjøre en forskjell?»

– Jeg er jo medlem av Nobelkomiteen og mener at Norge bør arbeide for fred. Nå er jeg overrasket og litt satt ut av spill av at det er en så voldsom krigsentusiasme i Norge. «Alle» nordmenn mener å vite at det eneste som står mellom Ukraina og seier på slagmarken, er mer våpen. Men jeg vurderer det annerledes. Jeg tror ikke at det er noen militær løsning på denne konflikten.

– Det er verdt å tenke på at Norge, som har meklet fred så mange steder i verden, har blitt så utrolig taus når det er en krig som faktisk påvirker våre egne interesser i våre egne nærområder. Det virker som at all den kompetansen som vi har bygd opp rundt fredsarbeid plutselig er irrelevant. Vi er gode til å tilrettelegge for fredsforhandlinger. Så kanskje vi burde bidra litt med å tenke på hvordan en eventuell fred kan se ut. For på et eller annet tidspunkt vil krig avløses av fred, forhåpentligvis.